Det siste halve året har jeg vært rammet av alvorlig hekledilla. Det begynte egentlig med et helgebesøk hos min tante, som er fantastisk flink til å både strikke og hekle. Hun har alltid et fint prosjekt på gang og jeg har siden jeg var liten vært fascinert over hvor mye hun har laget og hvor fint det alltid blir. Akkurat denne helgen holdt hun på med å strikke et trekk til et rør med tennbrikketter som hun skulle gi bort i julegave. Skikkelig kreativt :). Jeg kommenterte at jeg skulle ønske jeg var flink til å lage noe, men at jeg aldri har funnet noe jeg føler jeg får til. (Det var ikke mye brukbart som kom ut av formingstimene gjennom oppveksten min for å si det sånn). Det var da min kjære tante kom med følgende visdomsord som virkelig festet seg ved meg: "Du må ikke sette så høye krav til det du lager".
Etter jeg kom hjem fra helgeturen tenkte jeg fortsatt på det hun hadde sagt. Jeg har tidligere prøvd strikking og maling uten særlig hell. Det falt meg aldri inn at det er jeg selv som har satt en stopper for min evne til å forbedre meg ved å gi opp før jeg har kommet skikkelig i gang fordi det ikke har blitt FINT NOK... Jeg bestemte meg da for å prøve igjen, men denne gangen med hekling, for å starte med blanke ark.
Jeg våget meg såvidt inn i en garnbutikk og kikket på heklenåler og garn. Følte meg skikkelig malplasert og var sikker på at hun som jobbet der kunne se på meg at jeg var en grønnskolling. Spurte til slutt om hjelp og fikk med meg utstyret hjem. Ved hjelp av youtube lærte jeg meg fastmasker og greide å hekle et helt pannebånd. Fint ble det ikke, men denne gangen lot jeg ikke det stoppe meg. Legger ut et bilde av det under
Selv om det ikke er særlig vakkert, så markerte det starten på noe morro. For jeg skjønte fort gleden ved hekling, ikke vare det å komme dit at jeg fullførte noe jeg var fornøyd med, men at læringen, prøvingen, feilingen og testing av mønstre er utrolig artig i seg selv :)
No comments:
Post a Comment